Nytt fra Granvik

Granvik Se og Nå Denne uke:

Hjemme hos reportasje. Ailo, løvejegeren. Les den spennende reportasjen på side 1 og 2.

Ailo, løvejeger i Tistedal

Vi parkerer utenfor ett koselig gult hus i nærheten av Tistedal i Halden kommune. ‘Vi’ er reporter Marianne T. Hansen og fotograf Bjørg Vik. Vi ser adventspynt gjennom de hvitmalte vinduene og legger merke til den store inngjerede hagen. Dette er huset til familien Ørnelund Nilsen. Vi er blitt fortalt at her bor det er en som heter Ailo hvis forfedre vistnok var løvejegere og har en avtale med husfar Tord om å komme for å få ett intervju med denne spennende karen.
Jeg banker på døren da Bjørg hvisker til meg ‘Tenk a’. En løvejeger!’. Spenningen er til å ta og føle på. Den mosegrønne døren går opp og vi blir møtt av en litt skjeggete ung mann som presenterer seg som Tord. Rundt beina hans svirrer det en hvetefarget hund. Hunden er tydeligvis glad i besøk, den snuser og svinser litt før Tord ber den om å gå å legge seg.Vi finner oss til rette i sofaen i den koselige hvitmalt stuen. Tord har satt frem kaffe og førjulsbaksten og vi småprater litt om tiden vi går i møte. Hunden har lagt seg til rette i sofaen den også og jeg registrerer at den nok til tider tar mye plass der.
Utålmodige som vi er etter å få intervjuet Ailo går jeg rett på sak og spør om det passer for Ailo å ta intervjuet nå. ‘Selvsagt’ sier Tord, han ligger jo der, og peker på den store hunden.Tiden står plutselig stille, magen fryser til is og jeg merker øynene til Bjørg stirre på meg.‘Eeeh. Ailo?’ stotrer jeg frem og merker at fargen i ansiktet komme i overkant mye tilbake. ‘Ailo, er ikke han en sørsame og hans forfedrene jaktet løver?’
Tord humrer litt og forteller at Nei, Ailo er en hund, en Rhodesian Ridgeback, navnet kommer fra øya Islay hvor verdens beste Whisky kommer fra. Og det er helt riktig at forfedrene hans jaktet på løver. Bjørg og jeg stirrer på hverandre ett øyeblikk, mens jeg prøver å projisere tankene mine inn i hodet hennes ‘Dette skal vi klare!’.
Bjørg synes å ha oppfattet tankene mine og spør plutselig Tord om det er greit hun tar noen bilder av Ailo. Selvfølgelig er svaret hun får.
Dette er forhistorien til ‘Hjemme hos’ reportasjen vår denne uken, noe hele redaksjonen har ledd godt av og som vi valgte å dele med dere lesere. Vi kan trygt si at reportasjen ikke ble som planlagt, men her er den:

Idyllisk sted
Det gulmalte huset, Granvik, ligger usjenert til utenfor tettstedet Tistedal. Utenfor selve eiendommen åpner åkrene seg og både Bjørnstad gård og Ertemarka kan skimtes i det fjerne. Til venstre for huset ligger uthuset som som vil kreve en del oppussing før det kan huse kafeen som var planlagt der. Bak det elgamle huset er hagen inngjerdet, med gamle store epletrær og en plen stor nok til å spille forball på. Her har Hedda på tolv, Gaute på ti og Ailo på ni mnd sin boltreplass. Vil de leke med ball, gå blodspor eller bare slappe av er dette det perfekte stedet.-Miljøet er herlig å vokse opp i for barn og hund og det var noe vi hadde i tankene da vi slo oss ned her sier Tord.-Da gjerdet var satt opp kunne vi få oss den hunden vi alltid hadde ønsket oss, lite visste vi at det var en ekte løvejeger vi skulle få forteller Tord videre.

En allsidig hund

Ailo er født på Ilseng, et tettsted som ligger i Stange kommune. Her ble han tatt i mot til verden av mamma Shangazas Dame Fortuna og Kennelmor Hege Nordeng som driver Dame Fortunas kennel. Som sistefødte i kullet ville han allerede i valpekassa ta igjen tapt tid og var til tider særdeles aktiv. Etter at han flyttet til Granvik har han blitt en svært rolig unghund. Dagene går mest med på å sove i sofaen eller Biabeden.
Tord kan midlertid fortelle at Ailo er meldt på kurs som terapihund hos Nodat og på introduksjonskurs i dyreassistert intervensjoner på UMB i Ås.Ailo har også deltatt på en rekke utstillinger hvor han har gjort det særdeles godt med 2.BIG som beste resultat.I tillegg går han blodspor på elg og rådyr, jakter på storfugl og arbeider som gjetehund på høner ved arbeidsplassen til Tord.
Vi spør Ailo om han ikke syns alt dette er stressende eller utmattende, men får ikke noe svar. Tord forteller at det er svært sjeldent Ailo gir lyd fra seg. -Eneste ganger han gjør det er når han vil leke og vi er opptatt med noe annet sier han.
Dette tror vi så gjerne på tenker vi i det stille. Makan til dårlig vakthund har vi sjeldent vært borti.

Advent og god mat

Jeg vil gjerne vite mer om dagene til Ailo og spør han om hva han synes om førjulstiden. Igjen er han taus, han har tilogmed lukket øynene og man kan høre antydning til snorking fra hjørnet av sofaen der han ligger. Tord trekker på skuldrene og smiler unnskyldende. -Hvis han ikke vil svare så... kommer det tørt fra han. Bjørg som har tatt noen bilder mens Ailo sover ser bort på meg. -Her må vi gå mer drastisk til verks hvisker hun til meg. Hun forlater oss ett øyeblikk og da hun kommer tilbake har hun funnet fram en stor pølsebit fra fotobagen sin.
-AILO! roper Bjørg fra midten av gulvet. -KOM!. Ailo våkner opp og ser pølsebiten i Bjørg sin hånd. Han stirret stivt på den ett øyeblikk før han bykser over stuebordet og lander elegant foran føttene til Bjørg. -Kamera! roper Bjørg til meg og jeg kaster det mot henne. Ailo oppfatter dette som lek og prøver å snappe pølsebiten fra Bjørg, men hun er for rask. Jeg hører kameraet knipse bilder i rask rekkefølge mens Ailo først setter seg ned. Så legger han seg, setter seg opp igjen. Legger seg ned, legger seg på siden, ruller rundt og opp i stående utstillingsposisjon.
-Spør han nå! sier Bjørg. Jeg gjentar spørsmålet mitt, Ailo snur seg raskt mot meg og jeg venter på svaret om førjulstiden. Men til min skuffelse snur Ailo seg igjen mot pølsebiten, tydeligvis alt for fokusert på den. Jeg tenker en stille ed før jeg hører stemmen fra Tord som fremdeles sitter der. -Som du kan se er han glad i mat, og i førjulstiden er det mye av det, så han syns nok det er ganske så bra hører jeg han si.

Løvehunden

Bjørg, som fremdeles holder pølsebiten mister litt motet og sier -Dette har jeg ikke troa på.. Hun senker hånda med pølsebiten, Ailo gjør en rask bevegelse og det kan synes som om pølsebiten aldri har eksistert.Vi er interessert i å høre hvordan det er å vokse opp som løvehund på Granvik, men har skjønt at å fritte ut svar fra Ailo er nyttesløst. Lykken er stor da jeg får øye på en katt som sniker seg langs gjerdet lengst vekk fra huset. Den store verandadøren som vender ut mot hagen og en stor terrasse åpnes og Ailo kikker ut. Han får øye på katten og i mitt stille sinn tenker jeg at -Endelig får jeg oppleve en Løvejeger, om så bare på en småkatt. Ailo går ut på verandaen, men tverrvender og løper inn igjen. -Kaldt ute. Ailo går ikke ut når det er kaldt må du skjønne hører jeg fra sofaen.

Hjemmekjær

Ailo hopper verdensvant opp i sofaen igjen. Gode myke puter i sprudlende farger faller på gulvet i det han brer seg ut.
-Det er som å endelig komme hjem, ser jeg Ailo tenke der kan ligger å slapper av.Vi tar avskjed med Ailo og Tord. -Vi finner veien ut selv sier Bjørg. Ailo ser ikke til å bry seg særlig om det. -Han er blitt vant til å være litt alene sier Tord mens han vinker oss adjø.